Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[Maverick]

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

For at de skal lukke øynene og ikke gjøre det som er riktig, fordi det er vanskeligere eller vondere.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

For at de skal lukke øynene og ikke gjøre det som er riktig, fordi det er vanskeligere eller vondere.

Kan singere her, og legge til uselvstendig og ubehjelpelig.

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

For at de skal lukke øynene og ikke gjøre det som er riktig, fordi det er vanskeligere eller vondere.

aC du får sagt det du.
I tillegg er jeg redd de skal bli for materalistiske, og jeg er redd de skal bli for tøffe...eller for myke.
Fy søren det er overload i hodet mitt når det kommer til sånne ting

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg er feks helt panisk redd for at hun skal bli ubehjelpelig og uselvstendig.

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Tafatt, tror jeg. Jeg blir rent ulykkelig av å møte mennesker som ikke evner å gjøre noe med sin situasjon, til tross for at de gjerne vil.

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

Kan bare signere disse. Pluss enda flere :sjefsbekymrer:

Er også veldig redd for at de også skal rote seg borti narkotika og alkoholmisbruk, slik faren deres gjorde. Trøster meg med at de har et helt annet utgangspunkt enn han hadde, i tillegg til at jeg har pratet mye med dem om akkurat det.

(Faren deres fikk dessuten beroligende piller av farmoren sin allerede som 11-åring så grunnlaget der ble jo lagt tidlig )

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

For at de skal lukke øynene og ikke gjøre det som er riktig, fordi det er vanskeligere eller vondere.

Mine redsler oppsummert, så jeg signerer her jeg.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

For meg er det ikke viktig hva barna mine ER. Ei heller hva de GJØR. Om de blir tannleger eller bilmekanikere, er empatiske eller egoistiske - det er ikke viktig for meg. Det som er viktig er at de er lykkelige.

Slik jeg tolker det du sier, så mener du at barnet ditt kan gjøre og være hva som helst, bare det er lykkelig.

Mener du det? Dersom barnet ditt blir en smilende, glad og lykkelig konebanker som snyter på skatten og selger dop til til tenåringer, så er det helt greit?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

For meg er det underforstått at man må vite hvordan det er å være ulykkelig, ha hatt motgang etc for å kunne føle seg lykkelig.

Det er jeg helt enig i. Perspektiiiiv og slikt. Jeg tror man trenger litt sammenligningsgrunnlag for å vite hvor bra eller hvor dårlig noe er. Det er feks derfor jeg er skeptisk til at tidligere barnevernsbarn skal jobbe i barnevernet, for jeg er redd de ikke vet hva en god familie er og aksepterer ting vi som er vokst opp i gode hjem aldri ville akseptert.

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Bevares hvor humørsyke og selvhøytidelige enkelte er.

Å ja? Ypper du? Hæ? Hæ?

:innmaripremenstruellogventerpåpergokur:

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Å ja? Ypper du? Hæ? Hæ?

:innmaripremenstruellogventerpåpergokur:

Jeg har ingen problemer med å yppe litt. *uredd*

[bina]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Slik jeg tolker det du sier, så mener du at barnet ditt kan gjøre og være hva som helst, bare det er lykkelig.

Mener du det? Dersom barnet ditt blir en smilende, glad og lykkelig konebanker som snyter på skatten og selger dop til til tenåringer, så er det helt greit?

Jeg ser at det jeg sier kan tolkes slik.

Og for å forklare: Ja, i prinsippet er det samme for meg hva de gjør og hva andre mener om dem, så lenge de selv har det bra. Det mener jeg forøvrig om alle jeg kjenner (og ikke kjenner). Det viktigste er at man finner "sin hylle i livet".

Det er opplagt at enkelte hyller er dårligere enn andre. Men innenfor et "normal-spekter" hvor sikkert 95 % av alle mennesker befinner seg, så ja - hva de gjør er uinteressant, så lenge det gjør dem lykkelige.

I det legger jeg at det er uinteressant for meg hva slags karriere-valg mine barn gjør. Eller andre mennesker for den del. Bare de gjør noe som de trives med. Det er uinteressant hvilken legning folk har, hvilke politiske ideer, og religiøse overbevisninger - så lenge de trives med det og det gjør noe godt for dem.

Men så er det "ekstrem-tilfellene". De virkelig "gale" menneskene, som kan gjøre utrolig mye galt og farlig og likevel være lykkelige. De fleste mennesker som er rusmisbrukere, eller selger dop, eller banker kona, eller forgriper seg på barn ER egentlig ikke lykkelige med situasjonen. De syns ikke det er helt ålreit. Men noen finnes alltid. Noen som bare ser seg selv og sine behov. Som tråkker på andre på veien. De vaskeekte psykopatene.

Så for å moderere meg - det å være lykkelig er viktigst. Med ett unntak: jeg ønsker ikke at barna mine skal bli psykopater.

[Polyanna]

Hvis jeg skal svare på hva jeg er REDD for, så må det være noe jeg faktisk frykter kan skje. Mim: Du trenger IKKE være redd for at ungene dine ikke skal bli dugandes. Det kan du være HELT trygg på at ikke kommer til å skje. Når det gjelder det å gidde å lære barna sine ferdigheter så er du et stort forbilde.

Det jeg er redd for er, som Maz inne på, at de tingene som har voldt meg problemer, også skal gjøre det for dem. Jeg var for eksempel godt voksen før jeg utviklet ryggrad og en noenlunde tykk hud. Før det skled jeg unna konflikter og hadde ikke mot til å stå for det JEG mente og følte. Jeg ønsker at ungene skal være sterke, trygge, modige. At de skal tørre å stå opp mot "mobben", fordi de har en tydelig moralsk ryggrad. Jeg er slett ikke sikker på at dette kommer til å skje. Så at de skal bli "veike" og feige er noe jeg er redd for.

Angående binas innlegg om at det viktigste med å oppdra barna er at våre egne barn skal få det godt: Jeg syns at barna mine er de viktigste i verden, men de er absolutt ikke de eneste viktige! Jeg ville følt at jeg hadde mislyktes totalt om barna mine gikk gjennom livet tifredse og glade med en flokk ulykkelige mennesker i kjølvannet sitt.

Ellers kjenner jeg meg veldig godt igjen i Scarletts innlegg: Jeg har hatt det så godt gjennom livet at jeg skjemmes av og til. 80% av det er helt reelt, men 20% handler også om at jeg har en godt utviklet (selvutviklet, tror jeg) egenskap for å ha det godt (fokusere på det gode, håndtere kjipe ting konstruktivt, etc.). Den egenskapen ønsker jeg også at ungene mine skal utvikle.

[Polyanna]

(Og hvilken adventkalendertråd snakker dere om?)

:fraværende:

[MsM]

Mathias er en sånn inderlig god gutt (jada jeg innser at jeg er innhabil, men han er det) med bøttevis av empati og mange tanker i hodet.Jeg er mest redd for at han ikke skal utvikle litt tykkere hud,jeg. Jeg orker ikke tanken på at den snille gutten min skal bli såret og lei seg av alt mulig.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

I det legger jeg at det er uinteressant for meg hva slags karriere-valg mine barn gjør. Eller andre mennesker for den del. Bare de gjør noe som de trives med. Det er uinteressant hvilken legning folk har, hvilke politiske ideer, og religiøse overbevisninger - så lenge de trives med det og det gjør noe godt for dem.

Her er jeg enig med deg. Det er likegyldig for meg om barnet mitt blir rørlegger eller statsminister, bare h*n føler at h*n har kommet på sin riktige hylle. Er fornøyd med sine valg og får utnyttet sine evner.

Men jeg vil likevel at barna mine skal være skikkelige, ordentlige mennesker. Som behandler sine medmennesker med respekt og empati.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Angående binas innlegg om at det viktigste med å oppdra barna er at våre egne barn skal få det godt: Jeg syns at barna mine er de viktigste i verden, men de er absolutt ikke de eneste viktige! Jeg ville følt at jeg hadde mislyktes totalt om barna mine gikk gjennom livet tifredse og glade med en flokk ulykkelige mennesker i kjølvannet sitt.

Jeg er realist. Jeg innser at de eneste barna jeg faktisk kan oppdra er mine egne. Mitt primære mål er at mine barn skal ha det godt.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er realist. Jeg innser at de eneste barna jeg faktisk kan oppdra er mine egne. Mitt primære mål er at mine barn skal ha det godt.

Det er sjokkerende at du gir blaffen i hvorvidt dine barn blir uempatiske egoister (sånn oppfatter jeg deg... kanskje tar jeg feil). Veldig sjokkerende!

Ville du vært den lykkelige moren til Saddam Hussein så lenge han var lykkelig?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Det er sjokkerende at du gir blaffen i hvorvidt dine barn blir uempatiske egoister (sånn oppfatter jeg deg... kanskje tar jeg feil). Veldig sjokkerende!

Ville du vært den lykkelige moren til Saddam Hussein så lenge han var lykkelig?

Det jeg har prøvd å si gjennom hele tråden her er at det handler ikke om hvorvidt jeg som mor blir lykkelig og stolt og kan slå meg på brystet og vise fram mine flotte gallionsfigurer. Det er ikke meg det handler om.

Det handler om barna mine. Hvert enkelt menneske burde ha rett til å ha det godt.

Jeg har en venninne som er sterkt preget av å ha vokst opp i et hjem med svært strenge foreldre. Strenge i betydningen hadde klare forventninger til henne. Selv om hun nå er 35 år ligger disse forventningene fortsatt der og gnager henne. Hun har det ikke godt, for hun greier ikke å innfri foreldrenes forventninger.

Og så har jeg en annen venninne som aldri greier å si nei. Hun stiller opp for alle og alt, til enhver tid, og hun er så redd for hva andre mener om henne. Hun går med konstant dårlig samvittighet for ett eller annet, og føler at hun aldri strekker til.

DETTE er ting som foreldrene i stor grad er ansvarlige for. Det er slik foreldrene har formet døtrene sine. Den ene til å bli kuet av foreldrenes forventninger, den andre til å utslette seg selv og alltid stille seg selv og sine behov i siste rekke. Og JEG mener at foreldrene til begge disse jentene har feilet. De har lagt sine egne krav og forventninger så tungt på sine pliktoppfyllende døtre at døtrene sliter med nettopp å ha et godt liv.

Jeg var sånn halvveis kjæreste med en kar en gang for mange år siden, som levde under mottoet: "så lenge du er fornøyd er jeg fornøyd". Bullshit! Man kan ikke utslette seg selv og leve gjennom andre. Hvis ikke han er lykkelig med seg selv, så kan ikke jeg gjøre han lykkelig bare ved at jeg er lykkelig. Det skjønte han ikke - men sleit selvsagt hele tiden med dårlig selvtillit, og han TRODDE faktisk at hvis jeg var lykkelig ville det smitte over på han, liksom.

Vi blir ikke lykkelige av å gjøre andre lykkelige. Vi lærer heller ikke av andres feil. Hver og en av oss må prøve og feile på egenhånd. Og vi må finne lykken og gleden over livet i oss selv. Jeg vet at også mine barn kommer til å møte motgang. Og kanskje velger de ting i livet som jeg ikke ville valgt. Jeg håper at jeg da greier å respektere deres valg, og likevel gi barna mine all den kjærlighet jeg faktisk har for dem. Det som virkelig ødelegger et menneskeliv er når familien vender seg i mot dem fordi de har valgt noe som familien ikke aksepterte.

Jeg kjenner folk som har kommet i konflikt med sin egen familie fordi de enten valgte å døpe barna sine, og familien var ateister - eller fordi de valgte å ikke døpe, og familien var religiøse eller sterkt tradisjonsbundne. Dette er jo bagateller! Men likevel - de verste og vanskeligste konfliktene man får er de som er i mellom familiemedlemmer. Det er vondt å ikke bli akseptert fordi man velger å gå sin egen vei, og det er vondt å ikke få gå sin egen vei fordi man ikke tør bryte med familien.

Jeg er da også av den oppfatning at de aller fleste mennesker, ja praktisk talt alle som er mentalt friske, er sammensatte og har mange sider ved seg. Jeg tror ikke en som mobber andre er genuint lykkelig. Jeg tror ikke at en som utnytter andre egentlig har det så godt med seg selv. Jeg tror at for å bli lykkelig må man også finne aksept i samfunnet rundt seg.

Men realiteten er at mange ganger vil samfunnet nekte å akseptere. Det kan være kvinnelige, homofile prester, eller det kan være karrierekvinnen i bygda, eller det kan være alenemoren med 3 barn med 3 fedre. Samfunnet har sine grenser. Men som MOR sier jeg at jeg skal ikke ha de grensene. Uansett hva mine barn gjør så skal jeg akseptere deres valg, jeg skal støtte dem, og jeg skal fortsette å være glad i dem. Mitt eneste genuine ønske for dem er at de har det godt. Med seg selv og med andre.

Så nei, jeg oppdrar ikke barna "i mitt bilde" av hvordan ideal-mennesker skal være. Og hvis det er sjokkerende - ja, så får det bare være sjokkerende.

[Skilpadda]

Bina, jeg er enig i mye av det du sier - det er naturligvis ikke bra å lære barna å være selvutslettende eller å innbille seg at man kan bli lykkelig ved å bare tenke på andre og aldri på seg selv. Jeg tror en grunnleggende selvrespekt og selv-kjærlighet er noe av det viktigste man kan ha som basis for alt annet man er.

Men jeg skjønner ikke helt hvorfor du stadig kommer med det å være stolt av barna sine og ville at andre skal synes de er "flotte gallionsfigurer", for det er overhodet ikke det det dreier seg om. Det dreier seg om å føle ansvar for helheten og ikke bare for seg selv og sine barn. Jeg mener at jeg som menneske har ansvar for samfunnet og verden rundt meg, både når det gjelder hvordan jeg selv oppfører meg, og hvordan jeg oppdrar eventuelle barn til å bli. Og det er ikke for at jeg skal kunne "slå meg på brystet" - det er ikke for at andre skal synes jeg er flink og barna mine er beundringsverdige, det er fordi jeg mener det er riktig.

For å ta et skrekkelig banalt eksempel: Det er mitt ansvar å ikke kaste søppel på bakken, og det er mitt ansvar å lære sønnen min at man ikke kaster søppel på bakken. Og det er ikke fordi jeg tror han blir lykkeligere av å ikke kaste søppel på bakken, og heller ikke fordi han kan bli uglesett eller få bøter dersom andre ser at han gjør det - det er fordi det å ikke rote og ødelegge for andre og for verden er et ansvar vi alle har, og det er min jobb å lære ham at han har ansvar for sine egne handlinger og for verden og menneskene rundt seg.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Vi blir ikke lykkelige av å gjøre andre lykkelige. Vi lærer heller ikke av andres feil. Hver og en av oss må prøve og feile på egenhånd. Og vi må finne lykken og gleden over livet i oss selv.

Det er jeg veldig enig i. Men vi har et delansvar for å gjøre det mulig for andre å være lykkelige - ikke for at det skal gjøre oss selv lykkelige, men fordi disse andre fortjener å være lykkelige.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det jeg har prøvd å si gjennom hele tråden her er at det handler ikke om hvorvidt jeg som mor blir lykkelig og stolt og kan slå meg på brystet og vise fram mine flotte gallionsfigurer. Det er ikke meg det handler om.

Det handler om barna mine. Hvert enkelt menneske burde ha rett til å ha det godt.

Det er dette det handler om for meg også. I tillegg tror jeg at det å bry seg om andre mennesker og verden generelt er en forutsetning for å få det godt. Iallefall hvis man er normalt klok og bevisst at man lever i et samfunn.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det jeg har prøvd å si gjennom hele tråden her er at det handler ikke om hvorvidt jeg som mor blir lykkelig og stolt og kan slå meg på brystet og vise fram mine flotte gallionsfigurer. Det er ikke meg det handler om.

Det handler om barna mine. Hvert enkelt menneske burde ha rett til å ha det godt.

Jeg har en venninne som er sterkt preget av å ha vokst opp i et hjem med svært strenge foreldre. Strenge i betydningen hadde klare forventninger til henne. Selv om hun nå er 35 år ligger disse forventningene fortsatt der og gnager henne. Hun har det ikke godt, for hun greier ikke å innfri foreldrenes forventninger.

Og så har jeg en annen venninne som aldri greier å si nei. Hun stiller opp for alle og alt, til enhver tid, og hun er så redd for hva andre mener om henne. Hun går med konstant dårlig samvittighet for ett eller annet, og føler at hun aldri strekker til.

DETTE er ting som foreldrene i stor grad er ansvarlige for. Det er slik foreldrene har formet døtrene sine. Den ene til å bli kuet av foreldrenes forventninger, den andre til å utslette seg selv og alltid stille seg selv og sine behov i siste rekke. Og JEG mener at foreldrene til begge disse jentene har feilet. De har lagt sine egne krav og forventninger så tungt på sine pliktoppfyllende døtre at døtrene sliter med nettopp å ha et godt liv.

Jeg var sånn halvveis kjæreste med en kar en gang for mange år siden, som levde under mottoet: "så lenge du er fornøyd er jeg fornøyd". Bullshit! Man kan ikke utslette seg selv og leve gjennom andre. Hvis ikke han er lykkelig med seg selv, så kan ikke jeg gjøre han lykkelig bare ved at jeg er lykkelig. Det skjønte han ikke - men sleit selvsagt hele tiden med dårlig selvtillit, og han TRODDE faktisk at hvis jeg var lykkelig ville det smitte over på han, liksom.

Vi blir ikke lykkelige av å gjøre andre lykkelige. Vi lærer heller ikke av andres feil. Hver og en av oss må prøve og feile på egenhånd. Og vi må finne lykken og gleden over livet i oss selv. Jeg vet at også mine barn kommer til å møte motgang. Og kanskje velger de ting i livet som jeg ikke ville valgt. Jeg håper at jeg da greier å respektere deres valg, og likevel gi barna mine all den kjærlighet jeg faktisk har for dem. Det som virkelig ødelegger et menneskeliv er når familien vender seg i mot dem fordi de har valgt noe som familien ikke aksepterte.

Jeg kjenner folk som har kommet i konflikt med sin egen familie fordi de enten valgte å døpe barna sine, og familien var ateister - eller fordi de valgte å ikke døpe, og familien var religiøse eller sterkt tradisjonsbundne. Dette er jo bagateller! Men likevel - de verste og vanskeligste konfliktene man får er de som er i mellom familiemedlemmer. Det er vondt å ikke bli akseptert fordi man velger å gå sin egen vei, og det er vondt å ikke få gå sin egen vei fordi man ikke tør bryte med familien.

Jeg er da også av den oppfatning at de aller fleste mennesker, ja praktisk talt alle som er mentalt friske, er sammensatte og har mange sider ved seg. Jeg tror ikke en som mobber andre er genuint lykkelig. Jeg tror ikke at en som utnytter andre egentlig har det så godt med seg selv. Jeg tror at for å bli lykkelig må man også finne aksept i samfunnet rundt seg.

Men realiteten er at mange ganger vil samfunnet nekte å akseptere. Det kan være kvinnelige, homofile prester, eller det kan være karrierekvinnen i bygda, eller det kan være alenemoren med 3 barn med 3 fedre. Samfunnet har sine grenser. Men som MOR sier jeg at jeg skal ikke ha de grensene. Uansett hva mine barn gjør så skal jeg akseptere deres valg, jeg skal støtte dem, og jeg skal fortsette å være glad i dem. Mitt eneste genuine ønske for dem er at de har det godt. Med seg selv og med andre.

Så nei, jeg oppdrar ikke barna "i mitt bilde" av hvordan ideal-mennesker skal være. Og hvis det er sjokkerende - ja, så får det bare være sjokkerende.

Det ligger en del gode refleksjoner i bånn hos deg, men jeg opplever deg så farget av disse erfaringene at du ikke klarer å se at man kan ønske seg sterke, selvstendige, fornuftige, empatiske, lykkelig barn... som tar med både egnes og andres behov i sine vurderinger forut for handlinger... som tar vare på seg selv samtidig som de tar hensyn til andre... som er lykkelig men samtidig er opptatt av at andre skal være lykkelige... uten at de utsletter seg selv.

Jeg ønsker at mine barn skal utvikle disse kvalitetene FORDI jeg tror det vil kunne bidra til å gi dem et godt liv og IKKE fordi de er mine gallionsfigurer (men nå er de jo allerede verdens herligste unger ).

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Lykke skal ikke måles eller sammenlignes. To mennesker som lever identiske liv kan oppleve ulik grad av lykke.

Dette høres litt merkelig ut. Hvis man ikke skal måle lykke eller sammenligne lykke, hvordan kan man da oppleve ulike grader av lykke? (Jeg mener ikke å flisespikke deg ( virkelig ikke :antispikker: ), men jeg skjønner ikke helt hva du mener, og syns det ser ut som du snakker litt mot deg selv.)

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er realist. Jeg innser at de eneste barna jeg faktisk kan oppdra er mine egne. Mitt primære mål er at mine barn skal ha det godt.

Men tror du ikke at det å ha det godt har noenting å gjøre med hvordan man forholder seg til andre mennesker?

Når jeg vektlegger empati og omtanke for andre mennesker i min oppdragelse, så er det ut fra en overbevisning om at det er vesentlige egenskaper i omgang med andre mennesker, og at man har store fordeler av disse egenskapene når man lever i et samfunn. Det som gjør meg lykkelig er jo nettopp gode relasjoner til andre mennesker. Hvis jeg for eksempel møter noen jeg ikke har møtt for og som jeg liker godt og treffer tonen med, så er jeg glad lenge etterpå. Jeg er mye mer glad i fine mennesker enn fine ting for eksempel. Hvis jeg ikke hadde evnen til empati og positiv interesse for andre mennesker, så tror jeg ikke jeg hadde hatt noe særlig fine opplevelser med andre mennesker heller.