Passe på så han ikke blir homo ...

[Xian]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Her må det visst også presiseres litt: Det er ikke så enkelt å adoptere. Det er derfor fullstendig rasjonelt å velge assistert befruktning fremfor adopsjon, uten at det trenger å henge på "kjøtt og blod"-knaggen din. (Selv om mange også føler det slik, såklart, men det kan man ikke konkludere med ut fra vissheten om at det ble valgt assistert befruktning. Jeg valgte ikke kjøtt og blod-barn, selv om vi kunne det, så jeg er et levende bevis på at man ikke MÅ føle det slik. : presiserer enda litt til : )

Jeg sier ikke dette fordi jeg har såre tær altså, kun som folkeopplysning.

Jeg trodde ikke tærne mine var såre - tvert imot - men jeg ble faktisk ganske sur av å lese en del av det rine skrev. Så sur at jeg ikke orket å svare. Så det var fint at du presiserte, både det om homofiles manglende mulighet til å adoptere, og det jeg har sitert her. For å presisere ytterligere:

Om et par har slitt med ufrivillig barnløshet i flere år, og endelig får en diagnose, vil de ofte stå overfor valget: Starte IVF-prosessen, som i beste fall kan gi et barn i løpet av de velkjente ni måneder, eller starte en adopsjonsprosess man vet vil ta mange år (men man aner ikke hvor lang tid). Jeg synes ikke det er rart at mange velger førstnevnte, og å gå ut fra at dette handler om at man ønsker et barn at eget "kjøtt og blod" er beste fall lite gjennomtenkt.

(Og om man velger IVF fordi man har et ønske om å oppleve svangerskap og fødsel, trenger det fortsatt ikke å handle om at man ønsker sitt eget "kjøtt og blod".)

I tillegg til det over, reagerte jeg på dette:

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hele problemstillingen er jo helt hypotetisk, men at jeg, mange år før det i det hele tatt er aktuelt å bli bestemor, ønsker at jeg får følge et svangerskap fra A-Å, og ikke et som foregår i Kina, eller i magen på en lesbisk dame på andre kanten av landet, er vel ikke så merkelig? Jeg håper av rent egoistiske grunner at jeg blir bestemor på "gamlemåten", men jeg kommer helt sikkert til å takle det fint om det skjer på en av de andre måtene også. Jeg har litt problemer med å skjønne hvilke holdninger det er du insinuerer at jeg legger for dagen? Fra mitt ståsted ser det bare ut som om det er du som legger for dagen litt såre tær?

Jeg har lest alt rine har skrevet om at det å føde sine barn er det suverent enkleste, og er selvsagt enig. Og jeg kan forstå at man ønsker at ens barn skal ha det enklest mulig. Men jeg vet at det for mine foreldre - som hadde sett oss slite så lenge - var eventyrlig stort å oppleve adopsjonsprosessen på nært hold, og at gleden og spenningen var akkurat like stor som når de har fulgt prosessen med biologiske barnebarn.

Om man ikke har noen erfaring på området kan jeg se at det første virker mest forlokkende, men da bør man kanskje unngå å uttale seg såpass bastant og lettvint. (Står man nær noen som adopterer et barn, er det jo ikke svangerskapet i Kina man følger, men hele søknadsprosessen, ventetiden, tildeling og hjemkomst. Det trenger ikke føles fjernt og "på andre siden av jorden".)