Er det flaks å være ressurssterk?

[007]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Men hvis man skal følge din tankegang om at alle har evnen til å ta seg sammen og klare seg - være løvetannbarn. Hva er da galt med dem som ikke klarer det? For noe må jo være galt med dem siden de ikke bruker evnene de har? Er de late? Dumme?

Jeg liker ikke uttrykket løvetannbarn.
Nei, jeg tror ikke de er verken late eller dumme. Men jeg tror ikke alle er klar over at de faktisk har et valg selv og at en selv kan gjøre mange grep. Og jeg tror det er lurt at andre hjelper på vei, alt fra NAV til psykologer. Slik at man kan finne den indre styrken jeg tror alle har.

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg skjønner godt hva du mener med indre styrke og motivasjon, 007, men jeg tror slett ikke alle har den. (Jeg baserer meg på eksempler fra nær slekt.)

Jeg tror alle har den, men jeg tror ikke at alle er klar over at de har den. Og jeg tror noe er samfunnets problem: kanskje vi læres opp til å tro at samfunnet skal ta ansvar for oss? Fordi vi har de velferdsgodene vi har?

[007]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Men jeg tror man må være av en viss støpning for å få det til, og jeg synes det er unødvendig strengt å anta at alle andre kunne klart det samme under samme forhold.

Ja, det er sikkert både kynisk og strengt av meg å mene det jeg mener, og det kan godt hende du har rett i at en man må være av en viss støpning for å få det til. Men jeg tror altså at om man ikke er av en viss støpning, så kan man bli det.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Og det er der Nenne, meg og smilefjes er.
Derfor slår jeg meg gjerne på brystet og er så kynisk at jeg mener at når jeg kan snu noe negativt til positivt, når jeg kan bygge mitt eget liv uten noe hjelp fra de som burde hjulpet, når jeg på egenhånd kan tilegne meg den kunnskapen jeg burde fått med meg hjemmefra, når jeg kan tryne i bakken så det synger men likevel reise meg igjen, så kan andre også.
Det er søren meg ikke et snev av flaks som har ført meg der jeg er i dag, men knallhardt arbeid.

OK. Det går jo egentlig ikke an å diskutere når man ikke vet bakgrunnen til den enkelte, så jeg tar deg på ordet. Jeg merker likevel at jeg lurer på hvilken støtte du (og andre) mener det er naturlig at man får med seg hjemmefra? Jeg har f.eks aldri fått økonomisk støtte, lite hjelp til lekser og andre skoleting (mange søsken og foreldre som jobbet mye) og jeg er søren meg ikke sikker på om foreldrene mine har visst hva jeg har holdt på med i alle de årene jeg har studert. På den andre siden har de jo heller ikke motarbeidet meg på noen måte, så jeg kan jo absolutt ikke si at jeg har hatt en vanskelig oppvekst heller. Bare litt sånn "on my own" i de fleste valg i livet, liksom, men det ha jo gått greit likevel. Men, altså: Hvilken ballast er det dere tenker at man trenger?

[007]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvilken ballast er det dere tenker at man trenger?

Tja. Foreldre som bryr seg er en fin ting? Som man kan ringe til om man foreksempel havner på sykehus og trenger hjelp? Eller som støtter visst livet går til Helvete og som hadde hentet på legevakten dersom man er slått sønder og sammen av en kjæreste?
Kort oppsummert, så mener jeg en fin ballast hjemmefra er trygghet, kjærlighet, krav, støtte til å utvikle selvstendighet og oppdragelse. Ikke økonomisk støtte, penger hjelper lite om man mangler alt det andre.

rine - jeg kan godt belyse for min egen del. Jeg har vokst opp med en mor med paranoid psykose som også er alkoholisert. Faren min var totalt fraværende og i den grad han noensinne deltok på noe som helst så var det med knallharde krav til at jeg skulle bekrefte den kunstige boblen han valgte å leve livet sitt i. All slekt forsvant da modern ble tvangsinnlagt og siden har jeg ikke sett dem. Alle naboer og venner og andre også. Vi hadde stort sett ikke besøk da det ikke var så mange som forstod at det de så ikke skulle tolkes som det de så - men som noe helt annet.

Dessuten fikk jeg knallharde krav om å være tynn. Hvilke jeg ikke var. Og siden jeg ikke var tynn så fortjente jeg ikke kjærlighet heller. Fra noen. Jeg var syv da faren min ga meg alvorspraten om at gutter ville ha pene slanke småvokste jenter. Og at jeg ikke var hverken pen eller slank eller liten så jeg ville ikke få meg noen mann noengang. Menjeg var heldig - jeg kom fra et Fantastisk Godt Hjem med to foreldre som ikke rørte alkohol. (Sannheten i vår familie var at foreldrene mine var avholdsmennesker. Virkeligheten var at det sto vindunker omtrent overalt og moren min har neppe hatt mange dagene edru noengang.)

Med andre ord - litt tøffere kår enn hvermannsen.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg tror ikke det har noe som helst med flaks av personlighet å gjøre, Divine. Jeg tror det er en indre styrke, en indre motivasjon, og at alle har den. Så kan man velge om man vil kjempe eller resignere.

Men dette er hva jeg tror, jeg sier ikke at det er fasiten.

Jeg søker forresten ingen ære for at jeg har et OK liv, det er mange som meg.

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Mens jeg tror at ikke alle har den, uansett hvor mye man skulle ønske man hadde den.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ja, det er sikkert både kynisk og strengt av meg å mene det jeg mener, og det kan godt hende du har rett i at en man må være av en viss støpning for å få det til. Men jeg tror altså at om man ikke er av en viss støpning, så kan man bli det.

Jeg er sånn halvveis enig med begge to. Jeg tror alle kan komme et langt stykke på vei, men ikke alle har samme utgangspunkt, eller like lett for å gå. Dermed er det noen som vil nå lengre enn andre. Men jeg er ikke med på at noen bare skal sette seg ned på første stein og sukke over hvor tungt alt er. Da må de få hjelp til å komme seg videre.

Dere som mener at alt er medfødt og forutbestemt: Skal de som blir definert som ressurssvake bare legge seg ned i senga og håpe at noen tar vare på dem? Skal de ikke engang forsøke, fordi de er jo født sånn, så det er jo ingen vits...

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg tror det handler mye om egen vilje og evne til å ta seg sammen. Det går an å lære av andres feil også. Jeg velger i livet mitt å gjøre stort sett alt stikk motsatt av hvordan foreldrene mine gjorde det. Det har "gitt" meg en god utdannelse, en god ektefelle, gode venner og en anstendig jobb som gjør meg i stand til å ta vare på meg og mine. Å være ressurssterk lærte jeg så visst ikke hjemmefra.

Men da er det kanskje ikke utenkelig at du har måttet være mer ressurssterk enn de som hadde bedre forutsetninger, bedre "rådgivere" i foreldrene og mer støtte for å ta de rette valgene? Altså at det krevde mer av deg i form av å bryte mønstre, være bevisst, gå din egen vei osv. enn det kanskje ville være for andre? Jeg ser for meg at dine valg muligens har krevd en annen grad av bevissthet enn noen som bare er vant til at "det er sånn det skal gjøres for sånn gjør alle rundt meg og foreldrene mine har forberedt meg på det"?

gajamor - det er nok ikke til å komme forbi at man må innse at noen ikke egentlig har en sjans. Statistisk sett. Men man kan ikke si at det gjelder akkurat Per eller Tine. For det hender jo at folk faktisk klarer å bryte alle statistikker og blir unntak. Dermed må man heie på alle syns jeg.

Men sånn ellers - om oddsene familiært sett er dårlige er det jo noen ting som øker sjansene for å lykkes. For eksempel om man er intelligent. Det kan veie opp for dårlige kår.

For min egen del kan jeg si at det som har vært kanskje den aller vanskeligste tingen opp gjennom mitt liv er å lære sosiale koder som man er ment å ha lært hjemme. Jeg vet ikke hva man serverer til gjester eller hvordan man skal vite at man skal gå hjem fra besøk. Jeg vet ikke om jeg kan ringe noen samme uka jeg har besøkt dem eller om det gjør noe om jeg venter et halvt år. Jeg vet ikke når man inviterer folk for at de skal komme på nyttårsaften eller hva som er passe innetider for barn.

Men fordi jeg er i stand til å lære og fordi jeg har interesse av å se hva andre gjør og analysere det og ape etter litt og gå egne veier på litt så har jeg klart å finne ut av ting etterhvert mer eller mindre likevel.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Jeg tror det ligger et godt stykke arbeid bak det meste av det vi oppnår i livet. Men jeg tror også at noen må jobbe uhorvelig mye hardere på enkelte områder enn andre også. Noen har tunge mursteiner av destruktive foreldre, egen sykdom, uheldige opplevelser/ulykker/overgrep osv. med seg i sekken sin som gjør oppoverbakkene veldig mye brattere enn for dem som (i mitt hode) har flaks og slipper unna disse mursteinene i sekken. Men det betyr ikke at livet er en dans på roser for dem som ikke har den type mursteiner, for jeg tror at alle har vi vårt som vi må kjempe for og med (om så problemene kan virke ynkelige og små for andre som står utefor og har et litt annet perspektiv, så er de humpene også store for dem det gjelder. Kanskje cluet er at vi må opparbeide oss en evne til å komme over humpene? ).

Jepp.

Samtidig vil jeg gjenta meg selv litt når det gjelder med at vi alle er variable gjennom livet. Jeg har sett folk som virkelig er definisjonen på ressurssterke få seg en knekk. Og i en periode så blir de kanskje det mange vil regne som ressurssvake. Å møte mennesker som i en periode er ressurssvake med "ta seg sammen"-fasiten virker både kunnskapsløst og provoserende. Faktisk vil det kanskje også virke mot sin hensikt å følge et slikt råd også. (F.eks. dersom problemet er stressreaksjoner, overstimulering osv.) Så jeg synes det er viktig å være åpen for at mennesker ikke til enhver tid evner å ta i bruk de mange ressursene de har i seg.

Det at man jevnt over eller i en forbigående periode ikke evner å ta i bruk de ressursene og mulighetene man har, ser jeg på som et signal om at noe muligens er galt. Og da virker det for meg ganske overfladisk å tro at det ordner seg kun ved å "ta seg sammen" og fokusere på symptomet på det som er galt, fremfor å gjøre noe med årsaken.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Men da er det kanskje ikke utenkelig at du har måttet være mer ressurssterk enn de som hadde bedre forutsetninger, bedre "rådgivere" i foreldrene og mer støtte for å ta de rette valgene? Altså at det krevde mer av deg i form av å bryte mønstre, være bevisst, gå din egen vei osv. enn det kanskje ville være for andre? Jeg ser for meg at dine valg muligens har krevd en annen grad av bevissthet enn noen som bare er vant til at "det er sånn det skal gjøres for sånn gjør alle rundt meg og foreldrene mine har forberedt meg på det"?

Det du skriver understreker vel akkurat det jeg sa? Jeg har måttet, derfor gjorde jeg det. Det var ikke noe annet alternativ for meg, men andre vil med de samme forutsetninger sette seg ned og insistere på at samfunnet må ta ansvar for dem. Jeg har ikke særlig respekt for det.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Jeg har tenkt en del på hvordan vi møter disse "svake menskene". Hvis noen er "dypt inne i offerrollen og har resignert", vil det da gjøre livet deres bedre hvis vi forstår at alt er veldig vanskelig for dem fordi [insert problemer i hopetall], eller trenger de hjelp til å komme seg ut av denne rollen? Få utfordringer tilpasset det de kan klare, begynne å kjenne på mestringsfølelsen, og bli stilt krav til.

Der er jeg veldig enig. Men kravene bør være riktige og innenfor hva man kan klare. Det handler om å strekke seg uten å bli forstrekt. Og å gjøre det som er riktig. I noen situasjoner er det kanskje viktigere og riktigere å "ta seg sammen" for å stille opp til avtalt time hos en psykolog fremfor å "ta seg sammen" for å få til alle de andre tingene man klarte før.

Jeg synes ikke at selve "ta seg sammen" er den universalløsningen det presenteres som mange ganger. Jeg tror ikke det nødvendigvis løser alle problemer bare man pisker seg selv nok fremover.

Sitat:

Det er deileg å yte sitt beste.
Men eins beste varierar. Det eg klarar i dag, klarte eg kanskje ikkje forrige veke, og neste veke klarar eg kanskje endå mindre.

(...)

Vaksne kan vere forstrekte. Tida strekk ikkje til, kreftene strekk ikkje til. Fordi ein berre er seg, og berre kan akkurat så masse, orkar akkurat det ein orkar og får til akkurat det ein får til. Sjølv om ein strekk seg.

Fra dette knallgode blogginnlegget om å ikke strekke til.

Jeg synes man fort kan dyrke det å strekke seg til det grenser til usunt. Og når det skjer, så er vi jaggu der for å fortelle hverandre at løsningen faktisk er å strekke seg enda litt til.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Dere som mener at alt er medfødt og forutbestemt: Skal de som blir definert som ressurssvake bare legge seg ned i senga og håpe at noen tar vare på dem? Skal de ikke engang forsøke, fordi de er jo født sånn, så det er jo ingen vits...

Nei, det mener jeg ikke. Men fordi vi er ulike og fordi sosiale problemer som regel har komplekse årsaker, så mener jeg at man verken kan be folk "ta seg sammen" eller legge fram en Fin Fasit som skal ordne problemene. Derimot har jeg tro på at det er mulig, i alle fall til en viss grad, å kompensere for krenkelser og tap mennesker har opplevd. For eksempel gjennom terapi, inntektssikring eller nettverksbygging. Og disse tiltakene må tilpasses den enkelte, og hensynta både livshistorie og medfødt personlighet. For noen kan løsningen være å oppleve mestring i arbeidslivet, for andre kan veien til et bedre liv være gjennom å slippe å bli stilt til veggs når man etter x antall nederlag i arbeidslivet ser seg nødt til å kaste inn håndkledet. For noen til dels konfronterende terapi virke forløsende, andre trenger å omsider få omsorg og omtake for å oppleve seg verdsatt.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Enig i at det er mange måter å tolke ressurssterk på. Vi snakker jo ofte om ressurssterke foreldre i skolen og mener foreldre som bryr seg, tar tak i evt.problemer og stiller opp der de kan. For alt vi vet, kan jo de foreldrene som blir sett på som mindre ressurssterke, være mer ressurssterke, sånn egentlig, i og med at de kanskje har opplevde mer motgang enn de fleste og likevel klarer å få mat på bordet til ungene og holde på en jobb. Litt søkt, kanskje, men dere skjønner hva jeg mener?

Jepp. Veldig enig. Folk har forskjellige utgangspunkt, forutsetninger, livssituasjon, helse osv. Heldigvis er det ikke alt hugget i stein. Men noen må kanskje jobbe mye mer for å komme fra A til B enn andre. Da krever det jo også mer ressurser enn når veien fra A til B er rene plankekjøringen i forhold.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Nei, det mener jeg ikke. Men fordi vi er ulike og fordi sosiale problemer som regel har komplekse årsaker, så mener jeg at man verken kan be folk "ta seg sammen" eller legge fram en Fin Fasit som skal ordne problemene. Derimot har jeg tro på at det er mulig, i alle fall til en viss grad, å kompensere for krenkelser og tap mennesker har opplevd. For eksempel gjennom terapi, inntektssikring eller nettverksbygging. Og disse tiltakene må tilpasses den enkelte, og hensynta både livshistorie og medfødt personlighet. For noen kan løsningen være å oppleve mestring i arbeidslivet, for andre kan veien til et bedre liv være gjennom å slippe å bli stilt til veggs når man etter x antall nederlag i arbeidslivet ser seg nødt til å kaste inn håndkledet. For noen til dels konfronterende terapi virke forløsende, andre trenger å omsider få omsorg og omtake for å oppleve seg verdsatt.

Der sa du det.
Det minner meg litt om hvordan noen lærere kan møte elever som virkelig strever og jobber så hardt de bare kan med det misforstått oppmuntrende "Du kan hvis du vil!". Det er kjipt å høre for en unge som har sittet i timesvis uten å få til noe, det.

Vi er litt kjappe til å dra den overfor andre også. "Du kan hvis du vil!"
Altså har man ikke bare feilet med noe, men blir samtidig fortalt at det er viljen det står på.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Det du skriver understreker vel akkurat det jeg sa? Jeg har måttet, derfor gjorde jeg det. Det var ikke noe annet alternativ for meg, men andre vil med de samme forutsetninger sette seg ned og insistere på at samfunnet må ta ansvar for dem. Jeg har ikke særlig respekt for det.

Men hvordan definerer man at et annet menneske har de samme forutsetningene? Hvordan kan man vite det sånn egentlig?

Når jeg leser det du skriver her, så kjenner jeg litt på, at man kan ikke vite hvordan det er å stå i andres sko, det er alltid masse en ikke vet. Hva er vi formet av, hvordan er vi støpt, hva vet vi om hva vedkommende har vært i gjennom. Men så vet jeg også at holdningene våre (som til en viss grad er formet gjennom sosialisering) er lært, både gjennom opplevelsene vi har, og tankene vi har gjort oss om det, og om sammenhenger vi har satt til det vi ser. Og at holdninger kan endres, om vi er fleksible og åpne for det. Og der kommer kanskje resilisensen som gajamor nevner inn. Har vi med oss evnen til å være fleksibel og kunne endre oss, eller er det en veldig låst og tunggrodd prosess? (Og om det er det, kommer det i grenseland til en eller annen diagnose? og da er jeg inne på det jeg skrev i sted, om at det er å vanskelig å vite hvor skillelinjer går.) :tenker høyt:

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Der er jeg veldig enig. Men kravene bør være riktige og innenfor hva man kan klare. Det handler om å strekke seg uten å bli forstrekt. Og å gjøre det som er riktig. I noen situasjoner er det kanskje viktigere og riktigere å "ta seg sammen" for å stille opp til avtalt time hos en psykolog fremfor å "ta seg sammen" for å få til alle de andre tingene man klarte før.

Jeg synes ikke at selve "ta seg sammen" er den universalløsningen det presenteres som mange ganger. Jeg tror ikke det nødvendigvis løser alle problemer bare man pisker seg selv nok fremover.

Det er rett og slett ikke sånn at man alltid kan gi folk luksusen av å sette kravene tilpasset og innenfor det de kan klare. Noen ganger må man bare rett og slett lever på langt høyere nivå enn det. Noen ganger enten synker man eller så svømmer man. Man overlever ikke med å svømme på to meters dyp. Dessverre. Og det er i sånne situasjoner det viser seg hvem som har mer ressurser å øse av.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Og for the record, folk som kommer seg fram gjennom alskens motgang og får til ting fra vanskelige utgangspunkt fortjener all ære. De har ikke hatt flaks med mye, det aller meste har vært hardt arbeid. Det er flott å se. Men jeg tror man må være av en viss støpning for å få det til, og jeg synes det er unødvendig strengt å anta at alle andre kunne klart det samme under samme forhold.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Men jeg tror ikke alle er klar over at de faktisk har et valg selv og at en selv kan gjøre mange grep. Og jeg tror det er lurt at andre hjelper på vei, alt fra NAV til psykologer. Slik at man kan finne den indre styrken jeg tror alle har.

Finne eller utvikle. Det er jeg enig i.
Jeg tror noen egenskaper og handlingsmønstre er litt som muskler. Man må trene. Kanskje begynne med et utgangspunkt som for andre virker helt latterlig og så bygge derfra. Trene på alternative måter å møte problemer, trene på å avbryte negative tanker som bare går i ring osv.

Men jeg tror fortsatt ikke at noen bare er sånn eller slik. Vi er ikke statiske heller.

[Olympia]

Jeg tror personligheten har utrolig mye (les: det meste) å si. Det ville ikke overraske meg om man kunne si ganske mye om hvordan noen kommer til å takle ekstrem motgang i livet ved å se hvor på Myers-Briggs/Jung den enkelte scorer.

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg tror personligheten har utrolig mye (les: det meste) å si. Det ville ikke overraske meg om man kunne si ganske mye om hvordan noen kommer til å takle ekstrem motgang i livet ved å se hvor på Myers-Briggs/Jung den enkelte scorer.

Jeg er direkte uenig. Jeg bor sammen med en resilient. Han er INTJ. Jeg er resilient. Jeg er ENFJ.

Hvilke typer er det så som skulle være best egnet til overlevelse?