Jeg er ikke rasist, men

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg kjenner flere semi-fornuftige folk som stemmer FRP. De har stort sett et annet syn på mye enn meg, men det er ikke sånn at de er dumme heller, det er argumenter jeg kunne brukt hvis verdigrunnlaget mitt hadde vært veldig annerledes.

Det jeg synes kjennetegner FRP og de som stemmer dette partiet er at de ikke ser på helheten. Dvs de ser jo på helheten når de kritiserer systemet, men uten å ha noen formening om hvordan det burde være utover at det burde være annerledes slik at det hadde løst det problemet vi i øyeblikket diskuterer. Jeg synes også de har en tendens til å være ganske navlebeskuende. Hvis de er pensjonister, er de for alt som gir pensjonistene og de eldre bedre råd og driter i alt annet. Hvis de er arbeidsomme gründere, er de veldig for lave skatter og fritt regelverk for bedrifter, men mot alt som koster penger for det offentlige. Hvis de har noen i familien som er pleietrengende eller kunne tenke seg behandling i utlandet, er de for at akkurat denne typen saker skal det lovfestes rett til å få støtte til.

Dette stemmer for en del av de FRP-stemmerne jeg kjenner. I tillegg har jeg skjønt at en del av dem tenker at det uansett ikke har noe for seg å se for mye på det store bildet, fordi det er i enkeltsakene man kan merke noen forskjell. (Nå syns jeg mange av dem har pussige prioriteringer, når de syns enkeltsaker som ikke griper direkte inn i deres livsgrunnlag er viktigere enn å sørge for å opprettholde sosialstønader de er avhengige av, men dem om det.)

Noen spurte tidligere i tråden hva det er som får tidligere sosialdemokrater og fagforeningsfolk til å stemme FRP, sånn plutselig. Jeg tror mye av det handler om politikerforakt eller forakt for det politiske systemet vi har, som sørger for lite reelt handlingsrom. Det skjer ikke noe, samme hvem som sitter med makten, og det går inflasjon i fagre løfter. FRP fremstår som et godt alternativ idet de virker mer kompromissløse enn de andre.

På Island har man sett ganske interessante utslag av politikerforakt. I borgermesterstolen i Reykjavik sitter Jón Gnarr, en av landets mest kjente komikere. Partiet hans, det beste partiet, ble startet med målsetningen å gjøre akkurat det som passet grunnleggerne og deres venner som best, og det var de ærlige på. Og dette stemte altså folk på. Grunnen var at det var akkurat det samme de andre politikerne sto for, bare mer fordekt. Disse folka var i det minste ærlige, og de var ikke de samme pampene som hadde styrt landet i grøfta fra før av.