Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[Polyanna]

Hvis jeg skal svare på hva jeg er REDD for, så må det være noe jeg faktisk frykter kan skje. Mim: Du trenger IKKE være redd for at ungene dine ikke skal bli dugandes. Det kan du være HELT trygg på at ikke kommer til å skje. Når det gjelder det å gidde å lære barna sine ferdigheter så er du et stort forbilde.

Det jeg er redd for er, som Maz inne på, at de tingene som har voldt meg problemer, også skal gjøre det for dem. Jeg var for eksempel godt voksen før jeg utviklet ryggrad og en noenlunde tykk hud. Før det skled jeg unna konflikter og hadde ikke mot til å stå for det JEG mente og følte. Jeg ønsker at ungene skal være sterke, trygge, modige. At de skal tørre å stå opp mot "mobben", fordi de har en tydelig moralsk ryggrad. Jeg er slett ikke sikker på at dette kommer til å skje. Så at de skal bli "veike" og feige er noe jeg er redd for.

Angående binas innlegg om at det viktigste med å oppdra barna er at våre egne barn skal få det godt: Jeg syns at barna mine er de viktigste i verden, men de er absolutt ikke de eneste viktige! Jeg ville følt at jeg hadde mislyktes totalt om barna mine gikk gjennom livet tifredse og glade med en flokk ulykkelige mennesker i kjølvannet sitt.

Ellers kjenner jeg meg veldig godt igjen i Scarletts innlegg: Jeg har hatt det så godt gjennom livet at jeg skjemmes av og til. 80% av det er helt reelt, men 20% handler også om at jeg har en godt utviklet (selvutviklet, tror jeg) egenskap for å ha det godt (fokusere på det gode, håndtere kjipe ting konstruktivt, etc.). Den egenskapen ønsker jeg også at ungene mine skal utvikle.